Verena Proebst – Den automotive arven midt i Bayern
For meg er alle biler maskuline – for jeg har virkelig en relasjon til dem.
Swissvax: «Verena, takk for at vi får lære mer om deg, din lidenskap for biler og bilmuseet ditt. Hvilken bil liker du best å kjøre akkurat nå – og hvorfor?»
Verena: Mitt nye prosjekt, min Porsche 911 fra 1965, er ennå ikke helt ferdig – men det er bare snakk om dager. Derfor velger jeg fortsatt helst min 911S fra 1972, som jeg har eid i nesten 20 år. Det er det eneste kjøretøyet som fortsatt gir meg sommerfugler i magen når jeg kjører det.
Swissvax: «Du vokste opp i en ‘bilgal’ racerfamilie – hvordan var barndommen din?»
Verena: Utenfra sett var jeg nok litt «annerledes», fordi vi nesten hver helg var på racerbanen eller på et veteranbilarrangement. Faren min hentet meg ofte på klosterskolen i en eller annen klassiker eller i vår racing-E-Type. For familien min dreide livet seg alltid om biler. Av og til hjalp jeg faren min i museet med å skru på veteranbilene.
Swissvax: «Er du en driver eller en collector?»
Verena: Mens faren min til slutt kanskje ble mer en samler, prøver jeg nå å få noen av bilene som har stått altfor lenge, tilbake på veien. Jeg synes synd på kjøretøyene som har stått i museet i årevis – det krever mye penger, tid og tålmodighet å få en veteranbil kjørbar igjen. Jeg vil nok heller beskrive meg selv som en driver. Det er viktigere for meg at bilen er teknisk i god stand og kan kjøres, enn at den står perfekt utstilt. Litt velholdt patina bør enhver veteranbil ha.
Swissvax: «Hva betyr bilmuseet ditt for deg personlig?»
Verena: Dette museet betyr så mye for meg at jeg valgte å bli boende i nærheten, i foreldrehjemmet mitt, i stedet for å flytte utenlands. Noen ganger koster det meg både svette og tårer, fordi jeg ikke kan endre alt jeg ser for meg på kort tid. Men jeg prøver å vekke det til live igjen, steg for steg.
Swissvax: «Hva er din favorittbil i samlingen?»
Verena: Der trenger jeg ikke tenke lenge – det er helt klart E-Type. Den knytter så mange minner til foreldrene mine. Så snart jeg setter meg inn og kjenner lukten av skinnet, tenker jeg på barndommen. Det er mitt andre pågående prosjekt. Motoren går allerede, men hver gang den kommer tilbake fra verkstedet, dukker det opp et nytt problem. Jeg skal vie meg fullt og helt til den når 911-en er ferdig. Til slutt får vi se hvem som er mest sta – bilen eller jeg.
Swissvax: «Hvilket forhold har du til bilene dine?»
Verena: For meg er alle biler maskuline – fordi jeg virkelig har en relasjon til dem. De er som følgesvenner gjennom livet mitt.
Swissvax: «Bilene i museet holder deg travelt opptatt. Planlegger du å legge til flere biler eller motorsykler?»
Verena: Noen ganger drømmer jeg og tenker «en slik mangler fortsatt i samlingen», men så minner jeg meg selv på at jeg må fokusere på bilene som allerede er der. Hallen er uansett sprengt til randen. Noen mener jeg burde selge noe, men det er ikke et alternativ for meg – alt er farens livsverk, og jeg ønsker ikke å ødelegge det.
Swissvax: «Hvilken bil skulle du fortsatt gjerne kjørt – og hvorfor?»
Verena: Via Instagram er det nok ingen hemmelighet at jeg fortsatt leter etter min fars forsvunne Porsche 910, som han kjørte på 70-tallet og dessverre solgte. Å kjøre – eller i det minste sitte på – en slik bil ville vært min absolutte drøm.
Swissvax: «Hvor mye tid tilbringer du med bilene dine?»
Verena: Om sommeren veldig mye. Enten er museet åpent, jeg deltar på arrangementer, organiserer min egen rally eller bare kjører alene. Jeg prøver alltid å utnytte sesongen helt til siste dag. Nå blir alle kjørbare veteranbiler luftet en siste gang før vinteren kommer.
Swissvax: «Beskriv en typisk kjøretur. Hvordan føles det, og hva tenker du på?»
Verena: Hvis jeg er alene med en bil, nyter jeg motorsounden og landskapet. Det ville aldri vært radio på. Jeg gleder meg over forskjellene mellom de ulike veteranbilene – deres særtrekk, hvordan de skal gires, utvekslingen i girkassen og hvorfor det er slik. For meg har hver veteranbil sin egen karakter som man må tilpasse seg.
Swissvax: «Du arrangerer også en årlig rally. Kan du fortelle mer om den?»
Verena: Falkenhausen Classics har eksistert under dette navnet i 31 år. Foreldrene mine viet den til Alex von Falkenhausen, en kjent BMW-konstruktør og familievenn, da han døde. Etter min mors bortgang i 2010 tok jeg over og organiserte den en periode med støtte fra en bekjent. Da arrangementet vokste ut av startfasen, overtok jeg hele ansvaret i 2019. Siden 2010 har det vokst jevnt og får hvert år større oppslutning.
Swissvax: «Hvordan reagerer menn i veteranmiljøet på deg?»
Verena: Jeg vil si at mannsverdenen gjerne smiler litt overbærende i starten. Jeg har fått spørsmål som «Fru Proebst, hva mener du om lukeparkering?» eller «Dette er vel egentlig en mannsdomene?» Da jeg organiserte rallyet alene for første gang i 2019, var det stemmer som spurte om jeg ville klare det. Etterpå gratulerte de samme stemmene meg med et vellykket arrangement og ble året etter sponsorer og partnere. Man må gå sin egen vei og ikke la seg påvirke av misunnelse eller negativ snakk.
Swissvax: «Hva betyr Care for your Dream for deg personlig?»
Verena: For meg henger dette sammen med samlingen faren min etterlot. Det ville vært enkelt å selge alt og slippe søvnløse netter. I stedet prøver jeg å gi nytt liv til bilene som har vært forsømt så lenge, og bringe dem tilbake på veien.
Swissvax: «Hva har vært ditt vakreste øyeblikk med en veteranbil?»
Verena: De vakreste øyeblikkene er når man etter måneder eller år med restaurering får kjøre bilen for første gang. Jeg husker da jeg for første gang kjørte vår E-Type selv – aldri har jeg kjørt en bil så forsiktig og andektig.
Swissvax: «Du restaurerer en bil akkurat nå. Hvilken er det, og hva er historien bak?»
Verena: Det er en signalrød Porsche 911 fra 1965, som faren min ga til moren min i bryllupsdagsgave. Jeg husker fortsatt hvordan hun kjørte den på racerbanen. Faren min oppgraderte motoren med 2,4-liters sylindre, passende stempler og en S-kamaksel. Etter hennes død lot jeg bilen stå en periode. Nå har Saller Oldtimer restaurert den i ett år og fornyet alt teknisk nødvendig. Først motsatte jeg meg en full motoroverhaling, helt til Selina Skramovsky tilbød seg å ta hånd om motoren. Neste uke skal jeg få kjøre den for første gang og håper på mange nye eventyr med den.
